Norges högsta domstol avvisar samiska rättigheter till mark och vatten, med maximal oenighet.

Den 31 maj offentligjorde Norges Högstadomstol tvisten mellan Finnmarksegendomen och Karasjok kommun mfl. om äganderätt till all icke lagfaren mark i Karasjok kommun. Domen avvisade att befolkningen i Karasjok är kollekviv ägare av maken inom kommunen. Domen innebär att Högsta domstolen upphäver och avvisar Finnmarkskommisjonen och Utmarksdomstolen domar. Högsta Domstolen dom är inte enig, där sex domare för domen och fem röstade nej. Se nedan: 1. Pressmeddeandet publicerat på domstolen hem-sida, den 31/5 2024. 2. Första media kommentar från NRK.

_______________________________________________________________________________

“Befolkningen i Karasjok er ikke kollektiv eier av grunnen i kommunen

Høyesteretts dom 31. mai 2024, HR-2024-982-S, (sak nr. 23-101553SIV-HRET og sak nr. 23-101689SIV-HRET), sivil sak, anke over Utmarksdomstolen for Finnmarks dom.

I. Finnmarkseiendommen/Finnmárkkuopmodat (FeFo)
(advokat Frode Andersen Innjord), Mahkaravju-Magerøy siida (partshjelper)
(advokat Brynjar Østgård) mot Kárášjoga Sámiid Searvi/Karasjok Sameforening, Kárášjoga Gielda/Karasjok kommune, Anárjogaleagi Biras/Anárjohkdalens velforening, Beskenjárgilisearvi/Beskenjárga Grendelag, Dalabogi Guovlu, Iešjohtsearvi, Váljohk biras, 
privatpersoner som har tilsluttet seg søksmålet (advokat Caroline Lund og advokat Lasse Gommerud Våg) II. Reinbeitedistrikt 13, Reinbeitedistrikt 16 (advokat Erlend Andreas Methi), partene under “Guttormgruppen” (advokat Jan Fougner) mot Finnmarkseiendommen/Finnmárkkuopmodat (FeFo) 
(advokat Frode Andersen Innjord), Mahkaravju-Magerøy siida (partshjelper) (advokat Brynjar Østgård) 

Finnmarkseiendommen (FeFo) overtok i 2006 all fast eiendom i Finnmark som staten hadde grunnbokshjemmel til (tidligere omtalt som «statens umatrikulerte grunn i Finnmark»). FeFo er et grunneierorgan for alle innbyggerne i Finnmark og skal forvalte de fornybare ressursene i sine områder i samsvar med reglene i Finnmarksloven. Særskilte rettigheter i disse områdene er i loven gitt til innbyggerne i de enkelte kommunene og i hele fylket. Alle andre er gitt adgang til visse ressurser. FeFo er bundet av Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark. 

Finnmarksloven bestemmer at Finnmarkskommisjonen skal kartlegge bruks- og eierrettigheter til grunn som er overført til FeFo. Saken for Høyesterett gjaldt kartleggingen i Karasjok kommune.

To partsgrupper har krevd kollektiv eiendomsrett til all umatrikulert grunn i Karasjok kommune, et areal på mer enn 5 300 km2 (98,3 prosent av kommunens areal). Én partsgruppe mente eiendomsretten kollektivt ligger til kommunens befolkning. En annen partsgruppe mente at eiendomsretten ligger til den samiske delen av denne befolkningen. 

FeFos syn var at lokalbefolkningen ikke har eiendomsrett.

Både Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark kom – begge under dissens tre mot to – til at hele befolkningen i Karasjok kommune er kollektiv eier, og dermed at området ikke lenger skulle forvaltes av FeFo. 

Både FeFo og partsgruppen som mente at eiendomsretten ligger til den samiske delen av befolkningen i Karasjok, anket til Høyesterett, som behandlet saken i storkammer med elleve dommere. Partene var enige om at den fastboende befolkningen, om anken fra FeFo førte frem, uansett har bruksrett, ervervet på selvstendig grunnlag, til sine tradisjonelle høstingsområder, og at reindriftsutøverne har bruksrett, ervervet på selvstendig grunnlag, til sine tradisjonelle beiteområder.

Et flertall på seks høyesterettsdommere har kommet til at befolkningen i Karasjok ikke er kollektiv eier av grunnen i kommunen. 

Flertallet mener at staten ble eier av tvisteområdet etter at det ble en del av Norge i 1751. Lokalbefolkningen hadde da på sin side bruksrettigheter til sine bruks- og høstingsområder. Denne delkonklusjonen bygger på kongemaktens oppfatninger den gang, regler som da gjaldt, og utviklingen i næringslivet som skjedde på 1700-tallet – med overgang fra veidesamfunn til nomadisk reindrift og en begynnende fastere bosetning. 

Spørsmålet videre var om befolkningen fra siste halvdel av 1700-tallet, etter hvert som nye sedvaner festet seg, ervervet eiendomsrett ved alders tids bruk. Rettsgrunnlaget legger opp til en sammensatt vurdering, hvor det sentrale er om lokalbefolkningen i lang tid har rådet over området som om de var eiere.

Høyesteretts flertall svarer nei på dette spørsmålet. Det ble særlig lagt vekt på at preget av felles rådighet over hele tvisteområdet har manglet. Befolkningens bruk har skjedd med utgangspunkt i de enkelte bygder og av reindriftssiidaer, som i stor grad har brukt hver sine områder. Den lokale samiske sedvanen begrunner da ikke at befolkningen i fellesskap har ervervet kollektiv eiendomsrett til hele det store tvisteområdet. 

ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk ledet ikke til et annet resultat. Konvensjonen gjelder ikke som norsk lov og krever etter Høyesteretts syn heller ikke at eiendomsrett skal anerkjennes for andre enn dem som har rådet som eier i de enkelte områdene. Dommen tar ikke stilling til om bygdelag, siidaer eller andre i Karasjok har ervervet eiendomsrett til mindre områder av kommunen. 

Et mindretall på fem dommere stemte for at hele lokalbefolkningen i Karasjok kommune har kollektiv eiendomsrett til tvisteområdet. Mindretallet mente at befolkningen i fellesskap har rådet over området på en slik måte at vilkårene for erverv ved alders tids bruk er oppfylt. Mindretallet hadde også et annet syn enn flertallet på innholdet i og betydningen av ILO-konvensjonen.”

Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF

_________________________

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/hoyesterett-har-avgjort-hvem-som-eier-karasjok-1.16869555

https://www.nrk.no/sapmi/disse-domte-karasjok-saken-i-hoyesterett-1.16782099